Vitnesbyrd hentet fra boka Elisa – Safats sønn. Skrevet av Asbjørn Aavik

Jeg skammer meg ikke over å si at i min enkeheim var vi fattige. Det var ved begynnelsen av dette århundre, før det kom enketrygder. Da jeg var liten, var det bare noe man kalte for fattigkassen, en kasse mor fryktet, og greidde å holde oss unna. Man hun betalte for det ved en tidlig død.

Jeg var visst åtte år, og det var ettermiddag. Mor sa vi skulle ro over sundet til kjøpmannen. Han var dansk innflytter. Poul-Jacob, hette han. En kristen var han og hadde i mange. Mange år søndagsskole i det lille skolehuset der på den andre siden av sundet. Vi brukte å ro over der søndagene, hvis ikke sjøen gikk altfor vill og skummende så de voksne ikke ville gi oss årene.

Men denne hverdags ettermiddag lå sjøen blank og stille. Jeg rodde. Mor satt på toften rett imot. En tom kurv stod på en tilje. Ikke et eneste ord ble sagt mens jeg prøvde å dyppe årene i takt i ettermiddagens fløyelshav. En og annen gang kikket jeg bort på mors ansikt. Det var mørkt og ubegripelig trist. Og som vi nærmet oss en brygge på den andre siden av sundet, hadde denne sorgen bredt seg videre ut. Et par ganger tenkte jeg på å spørre hva det vel var, men jeg holdt inne. Våget det ikke, bremset bare godt med årene så vi skulle ta land uten å merke det en gang. Et støt mot en bryggestein nå ville bli skjenn fra et så mørkt ansikt.

Så stod vi der ved disken hos Poul-Jacob.

Og mor hadde lagt i kurven det hun skulle ha den dagen. Så tok hun opp en slitt pung fra en lomme i skjørtet og betalte. Da var det at dansken drog ut en skuff og la en forunderlig bok på disken. Den var uformlig, lang og smal, men tykk. I denne boken bladde han seg frem til et navn på en side. Jeg strakte meg på tå for å se. Jo, der øverst på siden stod min mors navn. Jeg leste bakvendt og kikket opp på mors ansikt. Hun fulgte mannens finger nedover en rekke tall – helt ned til en sluttsum. Med fingeren på det tallet ser han opp:

- Du skylder dette…

- Jeg vet det…

Så ble det en lang pause. Det var ikke andre i butikken nettopp da. Bak disken var

Poul-Jacob alene. En gammel klokke fikk tid til å tikke der mellom mel og sukker – mellom to sekker.

Mors pengepung kom ikke opp igjen.

Den var tom nå.

I et glimt gikk det opp for gutten fra enkeheimen der ved disken og den forunderlige

boken som dansken nå hadde snudd på navn og tallrekke og sluttsum nå lå like mot oss to – at det var denne boken i en stor skuff som la skyggene over mors ansikt. Skygger som mørknet etter hvert som vi kom den nærmere.

Fremdeles var det bare oss tre i butikken. Og fremdeles var det gamle veggur ikke enig

blitt med seg selv. Tikk-takk, tikk-takk…

Da er det at Poul-Jacob vender boken mot seg igjen, trekker enda en gang ut sin skuff

og finnen en stor tykk rød blyant. Med denne trekker han noen tykke streker over tallene, mange streker. Om og om igjen gjør han dette.

Og gutteøynene fulgte den store blyanten da mannen med brede bokstaver skrev under sluttsummen – ”Oppgjort”. Også dette leste barnet bakvendt.

Poul-Jacob la så boken sin sammen igjen og puttet den ned i sin skuff. Ser så over disken:

- Det er i orden Nelli…

Men da brast det noe i mors ansikt. Også det husker gutten. Tårer spratt frem. Fra lommen, under den tomme pengepungen, fant hun frem et lommetørkle.

Da hun ble herre over det som brast, skulle hun til å si noe til mannen bak disken. Man nettopp da klemte en kubjelle over inngangsdøren. En ny kunde kom inn. Poul-Jacob vinket til oss: ”God tur over sundet…”