Den åndelige søvn

Av Dag Rune Lid

 https://media.licdn.com/mpr/mpr/shrinknp_200_200/p/8/005/017/0df/379ef6c.jpg

                                                                              
Bibelen forteller at åndelige søvn er den viktigste åndelige dødsårsaken i den siste tid før Jesu gjenkomst. Åndelig søvn vil føre til at mange bekjennende kristne vil leve i et selvbedrag, for så for sent å oppdage at de er evig fortapt (Mat 7:22-23). Derfor er det at Guds ord, og Jesus selv, igjen og igjen sier: Våk! (Matt 24:42)

Jesus understreker at den åndelige søvn skal være som en åndelig tsunami mellom Guds folk i denne siste tid, og den vil dra oss alle med. Det er gjerne vanskelig å fatte at så skal skje, men det er Jesus selv som understreker at nettopp dette skal skje i vår tid (Mat 25:5).

Hvordan oppstår den åndelige søvn?
Det er med den åndelige søvn som med den legemlige søvn. Ingen kan selv si når en sovner, og det er bare den som er vekt opp som kan si at han har sovet.

Den åndelige søvn oppstår på det indre plan, slik Brorson uttrykker det: «De sjelesår Som Satan slår, Går gjennom skjulte ganger; De som ikke våkne står, Gjør han fort til fanger.»

Alle troende har mottatt Den Hellige Ånd ved den åndelige fødsel (John 14:17). Denne sannhetens Ånd har en spesiell gjerning i den troendes liv. Han overbeviser om synd, om rettferdighet og om dom (John 16:8). Om Ånden ikke lenger får gjøre denne gjerning i ditt liv, oppstår den åndelige søvn. Den troende ble av sannhetens Ånd vakt opp til sannhets erkjennelse, men denne erkjennelse kan gå tapt. Der Åndens tale avvises, der tiltar søvnen.

Denne faren var Paulus fullt klar over. Derfor advarer han sine venner i Efesus mot å avvise Åndens tale. I menigheten hadde det vært store vekkelser, og mange hadde kommet til tro. Han sier: «G
jør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag.» (Ef 4:30)

Når Åndens tale avvises
Da jeg var student fikk vi i menigheten jeg gikk i, en kveld besøk fra et stort kor fra en annen menighet. Taleren snakket om Samson, hvordan han sovnet og falt fra Herren. Det var sterk åndsmakt over budskapet.

Da jeg etter møte stod ute i gangen, kom det en jente fra koret. Hun utbrøt: «Jeg vil aldri sette min føtter i denne forsamlingen mer!» Det var tydelig at hun reagerte på det som hadde blitt forkynt, og at Åndens tale hadde truffet henne i samvittigheten.

Så kan gjerne mennesker flykte til en annen menighet for å få fred for Åndens overbevisning. Men det er søvnens vei, og dødens fred. Der Ånden ikke får overbevise om synd, der får Han heller ikke overbevise om Kristi rettferdighet for synderen, og da blir det heller intet behov for evangeliet.

Åndens tale til menigheten
Vi kan lese det som står skrevet om menigheten i Efesus i John Åp 2:1-7. Det var ytre sett en mønstermenighet. Læremessig så alt korrekt ut. De avslørte vranglærerne, og de tok oppgjør med vranglæren. De var tolmodige. De opplevde forfølgelse. Men til tross for alt dette  var de falt bort fra Kristus - de sov.

Bibelen sier at det er intet nytt under solen. Nettopp slik opptrer søvnen mellom Guds folk, også i vår tid. Ytre sett kan det se ut som om mange vil holde fast på Guds ord. En vil være konservativ i innhold og åpen i form, blir det sagt. Men den kombinasjonen er umulig. Formene vil uvilkårlig prege innholdet over tid.

I mange forsamlinger har sangen, musikken og lovsangen ofte vært en plogspiss for de nye formene. Noen advarte, men de ble ikke hørt. Etter hvert ble det «politisk ukorrekt» å kritisere utviklingen. Nye «kameler» måtte svelges, og nye kompromiss måtte inngås, og det ble lettere for hver gang.

Så kan Guds ord fortsatt bli forkynt, og det trenger ikke være læremessig galt det som blir forkynt. Men når sider ved Guds ord blir utelatt, får det alltid konsekvenser. Mange steder er det blitt som på Jeremias tid der Herren sa: «De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.» (Jer 6:14).

Det å tale fred, det å tale om Jesu kjærlighet, det å tale om Jesus som konge og seierherre, det å tale om Jesus som undergjører – det er bibelsk og det blir gjort. Men det å la Ordet om korset få tale slik at mennesker åndelig sett blir fattige, arme, hjelpeløse, fortapte og synden blir avslørt (Åp 3:17) – det regnes som dårskap i mange forsamlinger i dag (I Kor 1:18).

Asbjørn Aavik skriver noe treffende om dette i sin bok «Elisa – Safats sønn»: «Nettopp her tror jeg vi forkynnere synder i dag - både mot Gud og våre tilhørere: I stedet for å begynne med å skjære opp byllen, åpne dypt og smertende innover mot den innerste skaden, tar vi til å forkynne evangeliet for disse eller den som er på vei til å dø. Vi bruker evangeliets balsam på byllen i stedet for først å åpenbare den med Ordets skarpe, tveeggede sverd som trenger gjennom ... dømmer! Og vi reiser fra bygda og byen til andre bygder uten at noen er oppstått fra de døde.»

Når Guds ord ikke lenger får lyde klart, slik at det får skille det edle fra det uedle, er det ikke lenger Herren som får tale (Jer 15:7). Når Ordet ikke får døde, kan det heller ikke gi liv (1 Sam 2:6). Da forkynnes ikke synd og nåde, eller lov og evangelium som våre forfedre omtalte det. Da er det søvnen som råder.

De tror løgnen
«Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.» Slik avslutter Jesus sin tale til hver enkelt menighet i John Åp kap. 2-3. Guds ånd er vàr, og når mennesker ikke lenger vil høre Åndens overbevisende tale, da blir Ånden taus. Bibelen omtaler det som å utslukke Ånden (1Tess 5:19).

Bibelen vitner om at i vår tid skal vi alle sovne inn åndelige sett, men likevel skal søvnen ikke være av dødelig karakter for alle. Halvparten av de som har gått ut for å møte Jesus, mangler olje på lampen. Hos dem var frafallet kommet så langt at Åndens arbeid var utslukt (Mat 25:2). Der var det intet åndelig liv lenger, selv om de ytre sett var med i Guds forsamling som før.

Rosenius konkretiserer søvnen inn i ditt liv når han skriver: «Det samme som  før bekymret deg, og som virkelig er synd, kan du uten videre godta. Og du begynner etter hvert også å unnskylde og forsvare dette. er da også lovens verk kvalt, og ditt hjerte og samvittighet er sovnet inn og forherdet.» Slik slukkes Åndens flamme.

Paulus skriver om endetiden til menigheten i Tessalonikia, og der skriver han om de som ikke tar imot kjærlighet til Sannheten. Da blir resultatet at Herren sender de kraftig villfarelse så de tror løgnen (2 Tess 2:11). Da blir det løgnens far de lytter til, og det han sier blir til sannhet for dem.

Når situasjonen er kommet så langt, at mennesker tror løgnen, kan hyrdene til slutt stå frem og velsigne det som Guds ord forbanner. Det er det som skjer nå, mange steder i vårt kjære fedreland. Men da er den åndelige søvn blitt så dyp at den har ført til åndelig død, og da gjør Herren det slik at de tror løgnen i stedet for Sannheten.

Selvbedraget
Dommeren Samson er et talende bilde på hva som skjer når Ånden ikke lenger får overbevise og vekke. Han var et utvalgt Herrens redskap i en forfallstid, drevet av Ånden. Men han vek av og ble ikke lenger redd synden. Skriften legger ikke skjul på resultatet: «Han visste ikke at Herren hadde veket fra ham.» (Dom 16:20). Han så ikke lenger sant på sin egen situasjon, og heller ikke situasjonen rundt seg. Han levde i selvbedrag, og han sov. 

Det var på slutten av 80-tallet. Jeg var på en stor ungdomssamling. Det var etter kveldsmøte en av kveldene. Utenfor møtehallen var ungdommene samlet, og det var høy og støyende musikk fra mange kassettspillere.

Plutselig spratt en ung og ukjent mann opp på en forhøyning, og holdt en flammende tale om oppgjør med synd og verdsliggjøring. Spørsmålet ble liggende i luften: – Hvordan kan dere lytte til en slik musikk?  Det profetiske budskapet slo ned, og det ble helt stille. Jeg tror mange opplevde at det var himmelen som talte.

Men det tragiske er at i dag har denne musikken, rytmen og ånden som rådet utenfor møtehallen trengt innenfor og overtatt styringen. I dag kan vi på internett se fra denne og tilsvarende ungdomssamlinger. De løftede og sveiende hender på og foran scenen, vitner om at mennesker tilbedes og den åndelige søvn råder. Det skapes en følelsesmessig massesuggesjon med musikken som narkotikum. Bekjennende kristne ungdommer må ha denne musikken, og mange forføres gjennom den inn i søvn og frafall.

Slik skikker en seg lik verden for å vinne verden, selv om Herren sier: «Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Jak 4:4)

Djevelens ånd og tidsånden
Den danske teologen og bibelskolelæreren Mikkel Vigilius kom for en tid siden med et lite hefte med tittelen: «Djævelens ånd og tidens ånd». Det er en rystende beretning om hvordan djevelen arbeidet for å forføre sjelene i vår tid.

Han viser konkret hvordan mange av de mest populære amerikanske artistene har innvidd sine liv i satans tjeneste, og åpent bekjenner i sangtekstene at de har ofret sin sjel til satan på berømmelsens alter. En ny ungdomsgenerasjon forføres av disse sataniske kreftene.

Vigilius sier: – Djevelens mål er å få oss til å leve for oss selv – våre drømmer vår selvrealisering og vår ære i dette korte liv… Djevelens ånd og tidsånden har flytt sammen og har erobret våre hjerter.

Han påpeker også hvordan denne selvrealiseringstanke er kommet inn blant Guds folk bl.a. ved å henvise til en norsk kristen ungdomsbok. Og han spør: – Er djevelens ånd ved å erobre våre hjerter - i den kristne menighet?  Han kan nok med rette spørre slik, når en i dag ser hva som skjer.

Jesabels ånd
Det som har skjedd på ungdomsfronten inntar etter hvert hele menighetslivet, og det som skjer på de store stevner blir adoptert på bedehusene lokalt. Det blir som en legitimering. Vi opplever hvordan disse nye formene trenger seg inn mellom troens folk. Det finnes knapt steder lenger der en kan samles uten at disse impulsene fra verden har fått rom.

Men det er intet nytt under solen. Profeten Amos kan fortelle at akkurat det samme skjedde i hans samtid da frafallet tiltok. Da sa Herren til sitt folk: «La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill.» (Amos 5:23)

Men de ville ikke høre Herrens vekkende ord, og derfor forkynte Herren. «Jeg gjør slutt på dine larmende sanger. Lyden av dine sitarer skal ikke høres mer.» (Esek 26:13) De fikk det som de ønsket, og de merket ikke at Ånden vek fra dem og de ble inntatt av søvnen. Men det ble til dom for dem.

På Elias tid var Jesabels ånd sterk, og de troende var blitt tause så Elias trodde han var alene tilbake. Vi merker at denne ensrettende åndsmakt er sterk også i dag. Trykket om å være «politisk korrekt» er blitt stort også innenfor mange kristne sammenhenger, og mange er blitt tause. En kjenner på lojalitet mot den sammenhengen en er med i, og det virker som om det binder.

Paulus skriver til sin gode venn Timoteus og oppmuntrer han til å stride den gode striden i tro, og med en god samvittighet. Noen har kastet denne fra seg og lidd skipbrudd på troen (1 Tim 1:18-19). Når den gode samvittighet bindes av noe annet enn Guds ord, er det søvnens ånd som inntar hjertet.

Vi sover
På det indre plan merkes åndens søvn på at det ikke lenger blir noen kamp mellom Ånd og kjød. En mister frykten for å komme bort fra Herrens åsyn, og at Herren skal ta Ånden fra meg (Salme 51:13). Synden blir ikke lenger noe problem i ens liv, og en er ikke redd for synden lenger.

På det ytre plan bombaderes vi av stadig nye impulser fra mobil, SMS, e-poster, PC, I-pad, TV, internett etc. Djevelen skyter sine giftige «piler», og menneskene sovner åndelig talt framfor skjermene. 

I møte med alle impulsene blir hjertejorden hardtrampet gjennom dagens løp. Når mennesker så kommer under Ordet hørelse spiser «fuglene» det opp, så det ikke bærer frukt (Matt 13:4). Skal Ordet få trenge gjennom og vekke fra søvnen, kreves ofte tid – gjerne både en og to møteuker. Men mange har mistet troen på Guds ord, og i stedet reduseres det til ett til to møter for å samle inn penger. Så tiltar søvnen.

Mange barnefamilier opplever travle tider når barna vokser til. Livet blir så travelt, og De Hellige Samfunn forsømmes. Barna skal kjøres hit og dit, og det er ingen grensesetting og vurdering av hva som er bra. De djevelske engler ler, og de himmelske gråter, når travelheten og søvnens ånd slik inntar hjertene.

Paulus skriver så trist: «For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.» (2Tim 4:10). For noen var det tanker om rikdom, makt og ære og blant mennesker et æret navn som ble søvnens gift og som inntok hjertene. Familien, samfunnet på bedehuset, gudslivet – det ble alt ofret på karrierens alter. Langs denne søvnens landevei ligger så mang en sjel.

Åndshøvdingen Ludvig Hope(1871-1954) var et benådet redskap til å vekke mange sovende sjeler i første halvdel av det 19. århundre. Han sier noe talende om den åndelige søvnen: «Me kristne i dag har vanskeleg for å sjå vår eiga synd, og mykje av det syndige me seier og gjer, skjønar me ikkje er synd. Me søv.»

Det var klar tale, sagt av en mann som fikk flytte hjem til Herren for over 60 år siden – et av de største vekkelsesredskap vi har hatt. En undres hva han ville sagt om den åndelige søvn blant oss i dag.

Upopulære vekkerrøster
Ingen liker å vekkes når en sover, og de som fikk sitt kall til vekke Guds folk ble aldri populære - da som nå. Men det er et viktig bibelsk anliggende som sier: «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.»  Ef 5:14 Det skal være vekkerbasunenes lyd!

Da Stefanus sa til datidens kristenledere «Dere står alltid Den Hellige Ånd imot» - ble han ikke populær. Nei, de steinet ham til taushet, og så fikk de fred her. De ville ikke høre et vekkende budskap som kunne ha berget dem, og så gikk det evig galt.

Hva skjedde med en av de største vekkerrøster som vårt land har fostret – Hans Nilsen Hauge? De åndelige lederne murte han inn i fengslet i 10 år. Er det noe nytt under solen? Nei. «Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere.» (Joh 15:20), sier Jesus til sine venner - da som nå. Det kan se ut som forfølgelsestider ligger foran også i vårt land.

Hva trenger jeg?
H. E. Nissen bruker et treffende uttrykk. Han sier: «Oppvokt til mottakelighet». Det menneske som lar seg vekke av Guds Ånd, og stadig er mottakelig for Åndens vekkende og overbevisende tale, det menneske får også åpenbart Kristus for sitt hjerte av den samme Ånd. Måtte vi få være blant dem.

Jeg trenger å høre Bibelens, og Åndens vekkende røst igjen og igjen. Om jeg ikke lever i vekkelsen med mitt liv, hjelper det intet om jeg har vært med i Guds rike her på jord fra vugge til grav.

Profeten Jesaia ble vakt opp og måtte si: «Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.» (Jes 6:5) Når Den Hellige Gud talar, ser jeg min sanne stilling. Jeg blir mottakelige for de himmelske serafer med de glødene steiner fra alteret som kan rense meg fra all synd (Jes 6:6). Blodets rensende kraft er like sterk i dag som da det rant på Golgata kors.

Der blodet får rense, blir det hjerter som bøyer seg for Guds ord i ett og alt. Da kan en ikke leve i, eller forsvare en eneste synd. En må til Jesus med synden. Når Herrens røst så lyder: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Da blir det et gjensvar i hjerte: «Se, her er jeg, send meg!» (Jes 6:8).

Så vil nok noen mene at dette jeg har skrevet i denne artikkelen, er skrevet i vrede for å ta andre, men for min egen del kjennes det som smerte. Jeg kjenner selv søvnen som vil innta mitt liv, og menneskefrykten som med sin klamme hånd vil gripe mitt hjerte og gjøre meg til menneskers trell og ikke Guds tjener. I tillegg er jeg redd søvnen skal ta så mange troende i denne siste avsluttende tid før Jesus kommer.

Jeg er selv avhengig av at Herren vekker og ransaker mitt hjerte, så jeg ikke selv filtrerer bort Åndens tale. Selv David var redd for å bedra seg selv og måtte be: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Sal 139:23-24). Måtte det også få være din og min bønn, selv om det skulle få noen konsekvenser i våre liv. Det er bedre å ta konsekvensene her enn evig der.